How to pass the time.

Ok, så er visst evigheter siden sist jeg har "blogget". Har tydeligvis ingenting å gjøre. Har liksom løpt rundt hele huset, hørt på Tool, lekt husmor( noe som gikk ganske dårlig) og ruller rundt i senga. Hurra for at livet mitt er så spennende. Vel, så hva gjør jeg for tiden? I og med at ingen leser det her, så kan jeg jo ramse opp en del bullshit. Møtt Jesus, funnet ut hvor jeg hører til ( kjøkkenet ofc) og gifta meg.

Neida, jeg tar opp fag og har søkt skole ( Lektor Nordisk UiO) Så, jeg flytter til Oslo til sommeren!! Whoop whoooooop.

Om du noen gang bestemmer deg for å gni øya med tigerbalsam; IKKE GJØR DET.
Det svir. 

Bali og Bali. En dag så skal vi til Bali og drikke Bali-suppe uten kylling.

Jesus prøvde å snakke til meg, og jeg bare; Talk to the hand, bitch.

Og her kom det et merkelig lys, følte meg nesten litt hellig. Nei vent, jeg er jo faen meg hellig.

4/20. God kveld a folkens. Nesten så jeg vurderer å blogge hver eneste dag, havne på topplista og melde meg på Paradise.
Må bare gå ned 10 kilo, ta sol hver eneste dag,sminke meg og bruke flere tusen kroner på klær. Åhyeah. 

Du gjør deg klar, rister litt på puten, snur for å kjenne den kalde siden og leker litt med dynen. Du legger deg ned, prøver å finne den riktige stillingen. Snur deg et par ganger, reiser deg opp og legger deg ned igjen. Hva er den riktige stillingen? Magen? Ryggen? Planken? Du vrir deg som en rastløs larve, sukker og gir opp. Du reiser deg opp igjen, ser ut av vinduet og tenner en sigg. Tenker over dagen, over livet og hva du kunne forandret på hvis du hadde hatt en tidsmaskin. Klokken tikker, før du veit ordet av det har du sittet ved vinduskarmen i flere timer. Det er to timer til du skal stå opp. " Hvorfor sove da?", tenker du mens du tenner en sigg til. Hva kommer mor til å si når hun kjenner lukten av røyk på rommet? 2 timer, hva kan man gjøre de to timene? Tiden som en gang gikk fort, står nå stille. Du hopper litt rundt, tegner, drikker litt vin. Det har sikkert gått en time, men til din store forskrekkelse har det bare gått 20 min. Hva skjer med tiden? Lever jeg i en annen dimensjon nå? Du kommer plutselig på at tid er relativt, du lar tiden flyte av sted.

 Du drar på jobb, sorterer papirene, søler kaffe på den nye hvite genseren. En følelse av frustrasjon og sinne bygger seg opp. En følelse av at noe skal eksplodere, men du lar det synke og fortsetter med sorteringen. Sjefen ber deg om å komme inn på kontoret, du får beskjed om å jobbe overtid. Du tar det hele med et smil, men det som skjer på innsiden er en helt annen historie. Du skriker, griner som en foss, drar av deg håret og slår sjefen til han blør. Tiden går, magen rumler, håret ligner på en kråkereir og de sorte ringene rundt øynene dine blir mer og mer synligere. Humøret ligger så vidt på tre, nesten to. Skjer det en negativ ting til så vil humøret være på null.

 Du tenker på varmere strøk, xn din, livet og hvor jævlig jobben er. Helst vil du flykte fra alt og alle, være alene og gjøre det du alltid har drømt om. Ta bilder, drive med musikk, skrive bøker. Kanskje bli en eksotisk danser, eller søppelmann. Du forsvinner inn i drømmene, men blir avbrutt på en brutal måte av din idiotiske og tilbakestående kollega. Hvem i huleste spruter vann på en som tenker? Humøret er nå på null, bare 15 min igjen til du er fri, tenker du. Bare 15 min, tiden går igjen like sakte som da du lå på rommet og ventet på at de to timene skulle fly.  Klokken tikker, endelig er jobben ferdig og du forsvinner fortere enn lynet. Klokken viser 16.58, du har bare to minutter på deg for å rekke bussen. Kulden brer seg, det kjennes ut som om man har ligget inne i en fryseboks. Du bestemmer deg for å løpe, men akkurat i det du ser bussen, sklir du på isen, noe som resulterer til at du må vente i 20 min for å ta neste. Sinnet har nå nådd toppen, du kjenner hvordan tårene presser på seg, men du lar vær. Du bestemmer deg igjen for å ta det hele med et smil.

 Du kommer deg endelig hjem, åpner kjøleskapet- et tomt kjøleskap. Magen rumler, humøret er på null og du vil helst legge deg ned under senga og vente på at busemannen skal ta deg. Du ser igjen på klokken, 18.00. Vinflasken står bare en halv meter unna deg, litt lenger borte står siggen. Vin og røyk, to ting som kan bidra til å gjøre dagen bedre. Etter en times tid er vinflasken tom, humøret er midt på en toer nå. Var det verdt det? Du ligger i senga, venter igjen på at trøttheten skal komme. Du snur igjen puta, vrir deg som en larve, reiser deg opp, ser ut av vinduet og tenner deg en sigg. Tiden flyr, og klokken er  igjen fire- to timer til du skal opp.

- Du er klokkens slave, du lever etter bestemte klokkeslett. Du er en spissborger, en fuckings spissborger.

Mine hender er lenket fast, kroppen er bundet. Jeg prøver å rikke på meg, prøver å dra meg vekk fra lenkene. Jeg kan kjenne hvordan armene dunker, hvordan fingertuppene mine verker. Den stikkende følelsen blir sterkere, jeg kjenner at kroppen blir nummen. Følelsene forsvinner- det er bare meg og posen i rommet. En kald følelse tar overhånd, jeg prøver å konsentrere meg om posen, men synet svekkes. Hvordan føles det å ha kontroll over kroppen, over livet? Hvordan ser jeg ut?  Spørsmålene surrer rundt som små fluer en varm sommerdag. Hvordan hadde jeg reagert hvis jeg en dag hadde stått opp som en flue? Hvilke tanker hadde da streifet rundt meg? Hvilke spørsmål hadde da surret rundt?

Den stikkende følelsen kommer tilbake, jeg åpner opp øynene mine og er tilbake i senga. Hvor lenge har jeg vært borte? Klokken viser 00.50, det har bare gått 4 minutter. Posen ligger der fortsatt, lukten blir sterkere. Jeg prøver å forestille meg konsistensen, hvordan det vil knase for hver bit jeg tar, hvordan munnen vil bli helt nummen av alt tyggingen. Hvordan jeg tilslutt kommer til å streve med å få ut alle restene som sitter igjen i tenna. Jeg putter hele ansiktet inn i posen og forestiller meg at jeg er en bikkje. Hele munnen min er stappet, jeg kan kjenne hvordan alle musklene i munnen verker for hver gang jeg tygger. Jeg er en bikkje, jeg er en stor bikkje. Jeg er en bikkje som eter ostepop helt alene en lørdagskveld.

Jeg har forresten eksamen om en time, og vil helst grave meg ned og dø litt. Jeg melder meg ut av samfunnet og flytter inn i skogen. Der skal jeg bo med alver og troller, skrive teite bøker og drikke meg sørpings på vin hver jævla dag. Eksamen, du kan bare dø!
Åja, savner babydreadsa mine litt,snufzzz

Er det ikke rart å tenke på hvordan livet stadig forandrer seg, hvordan de minste valgene du tar kan senere være avgjørende for fremtiden din? Livet er en tråd.  Du blir født rett- uten knuter. Men under prosessen vil tråden få knuter- knuter som du må jobbe for å løsne. En dag vil knuten være for stor og du står mellom to valg; ty til saksen, eller jobbe ekstra hardt. Du tar den svarte saksen, selv om en indre stemme ber deg om å snu. Plutselig står du der med to tråder i hånden. Det virket kanskje som det rette valget der og da. Du valgte den lette utveien. Istedenfor å løsne knuten, valgte du den svarte saksen. Du prøver å knyte de to trådene sammen- prøver å få tråden til å bli like hel som den en gang var. Men til ingen nytte, tråden vil aldri bli like  fin og rett som den en gang var. Du prøver stadig vekk å knyte de to trådene sammen, men en dag vil knuten løsne- uansett hvor stram den er. Så står du der helt alene med to tråder i hånden og tenker " var det virkelig verdt å klippe tråden?"

Skaffa meg en krone slik at jeg kunne kjøpe meg et nytt liv. Fant ut at en krone ikke var nok og brukte derfor 200 kroner på å kjøpe meg et nytt liv. Veien fram til et nytt liv var tung,og jeg gikk meg vill flere ganger. "ENDELIG", tenkte jeg da jeg gikk inn i butikken og så hva som var i hylla. Jeg stirra lenge på Skyrim, og gikk videre med et knust hjerte. Nei, sa jeg til meg selv. Du skal skaffe deg et nytt liv, ikke stenge deg selv inne hele vinteren. Jeg gikk og gikk, tilslutt endte jeg opp med å kjøpe Bioshock ( et jævlig fet spill liksom). Faen, jeg hater meg selv. Kan noen ta frem en klubbe og slå meg?

`
Først var jeg litt sånn da jeg kjøpte spillet. En sint nisse som ville dra av meg håret og legge meg ned i snøen mens jeg skriker hvor ræva twilight er. Men jeg gadd ikke det, var ikke no snø ute. Jeg gikk ut av butikken med et nytt spill i hånden og lovet til meg selv at det her var siste gangen. Jævla ps3, du ødela livet mitt. Etter to timer så jeg litt mer sånn her ut;

Hvem trenger et liv liksom? Jeg har alt jeg trenger; sp3, musikken og senga. Hva mer trenger jeg? Venner? Nææh, liker å være forever alone. Neida, har venner ( senga). Møt min nye venn Bioshock;

 

Det her var da et produktiv innlegg, for real. Har du hatt en like fet kveld som meg eller?



 

Sa noen dårlig døgnrytme?

Min far sa en gang at man aldri skal drikke kaffe etter klokken seks. Jeg begynner å skjønne hvorfor, og hvordan løser man det her? Jo, ved å drikke mer kaffe. Hei, kaffe.

For noen dager siden fikk jeg høre at jeg ser så lykkelig ut. Er jeg det? Hva er egentlig definisjonen på lykke? Jeg veit ikke helt, men jeg føler meg glad. Jeg liker livet og føler meg en del kilo lettere nå som alle brikkene endelig faller på plass. Livet er som et puslespill; mangler man en brikke, vil man ikke kunne klare å fullføre puslespillet. Noen ganger får jeg bare lyst til å klemme alle jeg ser ( noe som er jævlig merkelig, i og med at jeg ikke er så glad i klemmer) For noen dager siden gikk jeg rundt for meg selv med Tom Waits i bakgrunnen og tenkte; faen, så jævlig bra livet er.

Nøkkelen til et godt liv er å løsrive seg fra de tingene som gjør det ulykkelig. Noen ganger kan løsrivelse være smertefult, men tilslutt vil man innse at det var det riktige valget.

Hun sitter på den røde krakken med de rosa prikkene, den stygge krakken- Krakken som jeg alltid har hatt et intens hat til. Jeg veit ikke helt hvorfor, men hver gang jeg går forbi krakken, får jeg bare lyst til å brenne hele driten. Hvorfor røde krakker med rosa prikker? Hva skjedde med de "normale" krakkene, er det her en måte å vise at vi lever i et moderne og kunsterisk samfunn? Jenta som sitter på den stygge krakken kommer bort til meg, måten hun går på minner meg om en full pingivn. Kan pingviner bli fulle, tenker jeg mens jeg ser på at hun sakte men sikkert kommer mot meg. Ansiktet hennes virker ikke så spesielt tiltrekkende, jeg klarer ikke å sette helt ord på det, men av en eller annen merkelig grunn  minner hun meg om en hest, en litt tiltrekkende hest. Ellers er kroppen helt alright, fine pupper, flat mage og en sprettende rumpe, that's the way I like it.
Jeg tar et trekk av den ekle siggen som jeg fant på blitz, røyk er røyk. Hvorfor må hun gå som en full pingvin, hva faen skjer med det?

Tante Olga ringer, maser om at jeg må huske den fordømte vinflaska, jeg prøver å forklare at polet er stengt. Samtalen endte med at jeg nettopp ble kasta ut, great. Gamle kjærringer, skal alltid syte og klage.

En gjeng med hippier står foran stortinget og demonstrer for en mer miljøvennelig verden. De virker så stusselige der de står og synger, hva er det de prøver å oppnå? Han ene med dreads kommer bort til meg og ber meg om å smile. Hvorfor det, spør jeg og prøver å lage en litt care- grimase. " Kom igjen a, spre litt positiv energi, mann", sier han og ler. "POSITIV ENERGI MEG I RÆVA" brøler jeg ut. Hippien forsvinner inn i folkemengden, håper han blir most av en ku eller no. 

- Hei, kjære. Savna meg eller? Gi meg et kyss a, kom igjen.
- Jada, chill litt a.
-Sur eller?
- Nei, ekke det.

Jenta som satt på den røde krakken med rosa prikker står foran meg, prøver å kysse meg. Jenta som ligner på en hest, jenta med fine pupper og sprettrumpe, jenta som går som en full pingivn. Jenta som er dama mi.. For en fucka verden vi lever i.

Du veit den følelsen av å ligge flere skritt tilbake? Den følelsen av at du helt ikke passer inn uansett hvor mye du selv ønsker det? Den følelsen av at en liten bit er savnet? Den følelsen av at livet ditt er en film som blir spolet framover. Noen ganger har jeg den følelsen, den følelsen som gjør meg til den jeg er.

Her er enda et lite utdrag fra en tekst som jeg skrev i 8 klasse;
 ( Overse skrivefeilene, teksten er tross alt fra 8 klasse)

" Livet kan sammenlignes med bokser, samfunnets funksjon kan sammenlignes med bokser. Fra den dag du blir født, blir du automatisk plassert i en boks skapt av samfunnet. Ditt hus er en boks, byen du kommer fra er en boks, landet du bor i er en boks- hele verden er en fuckings svær boks. Vi må løsrive oss fra boksene, skjønner?" Jeg orker ikke å avbryte han, lar han snakke om sine merkelige teorier. Det har alltid vært sånn. Han snakker og jeg lytter. Han fortsetter å bable om boksene sine, men tankene mine er et annet sted. Treet bak røykeskuret vekker min oppmerksomhet, hvordan grenene beveger seg i takt med vinden, som om treet føler vindens energi. Jeg tar et trekk av røyken, ser meg rundt mens jeg prøver å definere smaken på røyken. Jeg kjenner at det stikker på tunga og blåser ut røyken. " smaker aske", tenker jeg. Røyken og jeg, jeg og røyken. Jeg er røykens slave, røykerere er røykens slave. Han som står foran meg og snakker om løsrivelse er røykens slave. Hvordan kan en være selvstendig om man er avhengig av noe? Han begynner å bable om evolusjonen, og menneskets eksistens. " Hva faen, følger du med eller?", sier han med en litt oppgitt stemme. Jeg orker ikke å snakke, ser på treet som danser med vinden. Ser på Tore med den røde, dog stygge genseren- spinkelbein Tore. Jeg orker ikke mer av samtalen. Jeg går, nei flyter av sted. Flyter til bussen, flyter hjem- i ett med vinden.



"Du veit den følelsen, den følelsen av å være sperret inne?" Han så litt rart på meg, forventet kanskje at jeg skulle si ja. Jeg ventet, ventet i hele ti sekunder før jeg sa nei, og så ned på bakken. Jeg tok to raske trekk fra siggen før jeg stompet den. Jeg stirra fortsatt på bakken, uten å vite helt hvorfor. " Du er rar, det er på tide at du står opp. Men la oss ikke tenke på det nå, skrullejenta mi". Skrullejenta, skrullejenta mi, skrullejenta hans. Ordene repertete seg gang på gang, som en dårlig cd med riper. Jeg så på han i noen få sekunder, studerte blikket og leppene. Hvem faen er han, tenker jeg. Han er fremmed, en fremmed person som ser på meg og gliser. Hva tenker han på? Jeg slår plutselig til han og sier " Jeg er ingen skrullejente, og jeg kommer aldri til å stå opp"

Et lite utdrag fra en gammel tekst som jeg skrev i 8 klasse, tror jeg. Er en del år siden nå, men fortsatt klarer jeg ikke å gi slipp på det gamle, uansett hvor mye jeg vil. Livet er en prosess,man forandrer seg hele tiden og finner stadig ut nye ting om seg selv. Men vi vil alltid ha et lite monster inne i oss, et monster som kommer ut og gjør deg til en du ikke vil være. Han vil alltid være der, han vil alltid komme ut, han er en del av livet mitt- livet ditt.

Hei, min kjære.

Han ser meg, han følger etter meg hvor enn jeg går. Han, han mannen med den svarte lange frakken og den spisse hatten. Han som vandrer rundt med stresskofferten og skriver ned de minste valgene jeg tar. Han som styrer min bevissthet. Hvor enn jeg går er han der. Noen ganger bak meg, andre ganger forran. En dag kommer han til å ødelegge livet mitt, jeg kjenner det på meg.

Jeg vil ikke komme inn på universitetet, og har nå bestemt meg for å takke nei om jeg kommer inn. Noen vil kanskje mene at det er et dumt valg. Jeg vil bruke det året her til å reise litt rundt og oppleve nye ting. Jeg vil resie rundt i skogen, bo litt her og der. Jeg vil det året her melde meg helt ut av samfunnet og virkelig leve livet.

Sånn ellers er jeg i Tyrkia og savner visse ting;

Stå på longboard



Fine veier til å stå på longboard

Selve longboardet

Ta bilder av meg selv uten at folk ler



Gå med lue og ullgenser

Være ute i naturen og se soloppgangen

Isfiske med daddy cool



Og poze med dagens første napp!

HADE